Mitt største savn

meninger

Norge, jeg har begynt å kjenne et savn etter deg. Ikke et uoverkommelig stort savn, altså. Vanligvis er det ganske lite, så lite at jeg knapt merker det, enda jeg kjenner etter. For jeg har det himla fint i denne store, skumle, vakre byen. Fantastisk, egentlig. Og jeg tror ikke jeg går lei i nærmeste fremtid, heller.

Det er bare det at noen ting er så mye bedre hjemme. Som at det ikke er tidsforskjell innad i landet, for eksempel. Alle følger den samme klokken, solen står stort sett opp på samme tid over hele landet, og arbeidsdagene løper noenlunde parallelt Norge rundt. Jeg savner også å drikke vann rett fra springen uten at det smaker klor, uten at det inneholder bakterier som kroppen min ikke har blitt så godt kjent med enda. Jeg kjenner et slags savn etter vaskemidler uten blekemiddel – at jeg kan vaske leiligheten uten å ødelegge de klærne jeg har på meg. Og så skulle jeg ønske jeg hadde yogamatten min her, for jeg vil ikke trene yoga på en lånt matte, ikke etter at jeg leste en artikkel om at det er mattene som bærer med seg mest bakterier av alle gjenstandene på treningssenteret – til og med mer enn håndtaket på spinningsykkelen og dusjgulvet. Noen ganger savner jeg også leverpostei og makrell i tomat, men det tilhører sjeldenhetene. Det med makrell i tomat tror jeg bare er en luregreie, for det spiser jeg aldri uansett.

Alt det jeg har nevnt over, er det egentlig ikke så farlig med. Når mor kommer på besøk om et par uker, skal hun ta med både leverpostei og yogamatte. Jeg tror jeg skal be henne ta med grønnsåpe også. Uansett, det meste jeg har nevnt kan ordnes. Og resten er det ikke farlig med. Men det er én ting jeg ikke kan ordne. Én ting jeg savner med Norge, som jeg mer enn alt skulle ønske jeg kunne hente ned hit: Å få lov til å gå i fred og ro på gaten, uten å få slengbemerkninger av den trakasserende sorten. Omtrent hver eneste dag.

Som kvinne, og kanskje særlig ung og blond, får du slengbemerkninger. Nedlatende, trakasserende og ubehagelige slengbemerkninger. Fra menn.

I løpet av min første dag i New York, lærte jeg to ting. Én: 71 fahrenheit er det samme som 22 grader celsius (det lærte jeg den ubehagelige, svette måten, og endte opp med å drasse på både ullkåpe og ullskjerf gjennom hele Queens – bydelen jeg bodde i mens jeg ventet på å overta leiligheten i Brooklyn). To: Som kvinne, og kanskje særlig ung og blond, får du slengbemerkninger. Nedlatende, trakasserende og ubehagelige slengbemerkninger. Fra menn. Om hva de synes om deg, hvordan du ser ut og hva de aller helst vil gjøre med deg. Og selv om jeg tilsynelatende hører på musikk fra telefonen min, betyr det ikke at jeg ikke hører det de sier. Det betyr heller ikke at jeg ikke blir påvirket av det.

Den første gangen, denne umenneskelig varme oktoberdagen i Queens, overså jeg det så godt jeg kunne. Fire menn stod ved inngangsdøren til den lille delien. De glodde på meg, målte meg opp og ned. Den ene mannen sa at jeg kunne få sove hos ham når som helst. En annen gikk litt mer i detalj om hva han så for seg. En tredje spilte fornærmet da jeg gjorde mitt beste for å overse dem, mens jeg plukket med meg en vannflaske, betalte og gikk. De fulgte ikke etter meg, rørte meg aldri, men jeg kikket meg over skulderen minst seks ganger på vei tilbake til hotellet. Det var ubehagelig. Og det ble ikke med denne ene episoden. Jeg har blitt nærmest forfulgt i Harlem, fått litt for ubehagelige blikk nedover 6th Avenue, blitt plystret etter i SoHo og så lite diskret beglodd på subwayen fra Brooklyn til Manhattan at jeg tenkte det kanskje var en skjult kamera-greie. En gang var det til og med en fyr som gikk like bak meg i rundt fire minutter, og bare sa ting som «damn…» og «hell yeah», uten at jeg så mye som så på ham. Jeg skrudde opp volumet, og gikk litt fortere.

Jeg skulle bare ønske at dere klarte å lese andre menneskers reaksjoner, at dere var i stand til å se at det eneste dere oppnår, er frykt, ubehag, uvennlighet og provokasjon.

Det er ikke greit. Det er ikke i orden å behandle folk på denne måten. Dere skaper kvalme, utrygghet og sinne. Som ny her i byen, er jeg ikke i stand til å vurdere hva slags intensjoner dere faktisk har. Kanskje forsøker dere å være morsomme, kanskje er det deres måte å gi en kompliment på. Jeg har veldig vanskelig for å lese det som annet enn trakassering, og har mest lyst til å slå dere ned. Jeg tror ikke det kommer så mye godt ut av det, og dessverre tror jeg heller ikke at dere vil lytte, dersom jeg forsøker å sette dere på plass rent verbalt. Jeg skulle bare ønske at dere klarte å lese andre menneskers reaksjoner, at dere var i stand til å se at det eneste dere oppnår, er frykt, ubehag, uvennlighet og provokasjon.

Jeg har alltid beundret den amerikanske mentaliteten som tilsier at det er greit å sette seg ved siden av en annen person på bussen, selv om det er en ledig toseter like bak, at det er helt i orden å si hei til en fremmed på gaten, kanskje til og med be om telefonnummeret, dersom en skulle ha lyst til det. Men sosial interaksjon krever at alle involverte parter klarer å lese de reaksjonene som oppstår, og at disse reaksjonene respekteres. Takket være mangelen på dette, begynner jeg å tenke at det ikke er så dumt å sette seg på den ledige toseteren likevel, alene, med blikket ut vinduet og musikken på maks volum. En promille av den mannlige amerikanske befolkningen får meg til å tenke at den norske «la meg være i fred»-ånden kanskje ikke er så dum. Og dét synes jeg er lite annet enn synd.

Advertisements

2 thoughts on “Mitt største savn

  1. Hei!
    Nå har jeg lest gjennom innleggene dine på første siden… SÅÅ bra du skirver (skjønner jo at du er journalist) Bodde selv 1 år med mannen min, før barn, i New York for mange år siden. Når vi tenker tilbake på det, sier vi alltid at det var et av våre beste år!
    Har i det senere bodd 2 år i Thailand, men bor i Norge nå. Skjønner hva du mener om savn… men det er famile og venner du egentlig savner, nå er det omvendt, savner vennene våre i Thailand! Det er godt å ta en liten time-out innimellom og tenke på alle de man er glad i, selv om de ikke er hos deg akkurat nå. Ønsker deg et strålende og spennende opphold i NY. Nyt det!! mvh, Vibeke

    1. Tusen takk for fin kommentar, Vibeke!

      Etter seks-syv uker her, kan jeg allerede forstå at du og mannen din ser tilbake på året i New York som ett av de beste. Har selv vært flere ganger i Thailand, fra jeg var liten jente på slutten av 90-tallet, og tviler ikke på at det var fine år der også.

      Håper dere har funnet dere godt til rette i Norge. Det er ikke så aller verst der heller. Og så er det sant det du sier: Noe vil man jo alltid savne, hvor enn man er i verden.

      Alt godt,
      Thea

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s