wanderlust

Reise

Tjue-ni. Ni & tyve. 29. Det er antall land jeg har besøkt i løpet av mitt 25 år gamle liv. To av dem – USA og Indonesia – har jeg bodd i over lengre tid. Jeg har vært på interrail gjennom halve Europa, sett døde dyr flyte nedover Ganges-elven i India, løpt fra innpåslitne oljesjeiker i Egypt, spist Michelin-mat i København, vært så dehydrert at jeg har endt opp på sykehus på Bali, blitt tatt av høydeskrekk på Den kinesiske mur, badet i Den blå lagune på Island, blitt mer solbrent enn jeg oppriktig trodde var mulig i Las Vegas, fått blåmerker etter strandmassasje i Thailand, blitt kastet ut av et seksetasjers utested i Praha og vært nødt til å finne veien fra stranden til hotellet ved hjelp av fransk – og bare fransk – i Nice. For å nevne noe.

218017_10150567356025232_5785591_n

Bali. Foto: Thea Steen

Gigantiske slumområder. Verdens beste luksushoteller. Møkkete gater. Kritthvite strender. Sleipe drosjesjåfører. Glade gatebarn. Aper, elefanter, krokodiller og slanger. Tropisk regnskog. Asiatisk regntid. Bitende kulde. Uutholdelig varme. Kontraster.

Noe av det fineste ved min oppvekst, har vært at mor og far introduserte meg for verden. Jo da, det var tider der jeg ikke forstod hvorfor vi ikke bare kunne ha en hytte på fjellet, og stå på ski når det ikke var sommer, som «alle andre». Noen ganger var jeg lei meg fordi jeg gikk glipp av klassevenninners bursdagsselskap eller akkurat den ene uken med sommervær i Stavanger. Alt jeg sitter igjen med nå, derimot, er det jeg har fått med meg. Alt det jeg har opplevd, sett, luktet, smakt og tatt på. Jeg var syv år gammel første gang jeg så verden. Det skjedde i Thailand i 1998. Før landet ble stormet av turister, og før jeg i det hele tatt visste hva Asia var. Men det betyr på ingen måte at jeg ikke fikk utbytte av turen. Tvert imot. Jeg er overbevist om at jeg ikke hadde vært den personen jeg er i dag, hadde det ikke vært for en grytidlig introduksjon til andre kulturer. Jeg er takknemlig.

1185235_10153180282110232_1743182145_n

Varanasi, India. Foto: Thea Steen


Foruten opplevelsene, sitter jeg igjen med en kronisk uro. Wanderlust. Jeg husker ikke sist jeg følte meg hjemme et sted. Ikke engang i Stavanger. Eller Norge, for den saks skyld. Det er en fin ting, tenker jeg, dette med å ikke ha et ønske om å lime seg selv fast til én by, til ett land, for evig og alltid. Jeg har vært i 29 land, men det er så himla mange jeg ikke har vært i. Det er så mange sjøer jeg ikke har badet i, retter jeg ikke har smakt og mennesker jeg ikke har smilt til. Det kommer nok en dag der jeg blir et etablert og i større grad fastlimt menneske, jeg òg. Men før det skjer, vil jeg se Machu Picchu i Peru. Jeg vil synge karaoke i en skyskraper i Tokyo. Jeg vil klappe kenguruer i Australia, ta Den transsibirske jernbanen gjennom Russland, besøke alle de 50 amerikanske delstatene, oppleve karneval i Rio de Janeiro og dra på safari i Tanzania. Av og til tenker jeg at verden er for stor for meg.

Ett skritt av gangen. Jeg gikk inn i 2015 i Florida, og kunne med det krysse av nok en delstat. Og om tre uker, kan jeg krysse av nok et kontinent, etter å ha vært i Mexico. Men først og fremst skal jeg bo her i New York, ha det som min base, mitt hjem og min arbeidsplass. Min lekeplass. For nå. Kanskje finner jeg en dag et land, en by, en gate og et hus som jeg kjenner meg hjemme i. Men det haster ikke. Jeg skal tilfredsstille vandrelysten en god stund til før jeg lar dét skje.

1623192_10153840112730232_1888708055_n

969840_10153251425375232_1782176739_n

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s