noen ganger er det kreft

runde én

«Hvorfor fortalte du det til moren din?» Taxisjåføren snur seg vekk fra de ferske vårsolstrålene, vekk fra den saktegående Manhattan-trafikken og mot meg. Han er fra den pakistanske delen av Punjab-regionen, har bodd i New York i 26 år, og er far til tre. Jeg har bodd i byen i et halvt år, og det har gått omtrent én time siden legen min fortalte meg at det var kreft i svulsten de opererte ut uken i forveien. Du vet, den som i utgangspunktet var «en godartet og helt ufarlig svulst».

Taxisjåføren rister på hodet. Sier at jeg er for ung for kreft, og for gammel til å gråte til mor. Jeg bedyrer at jeg bare gråt litt, og vi blir enige om at jeg, fra nå av, skal møte hva enn det er som kommer med det modigste smilet jeg har. Så langt har det gått overraskende fint. Tårenivået var lavt da jeg snakket med resten av familien, venner og kolleger. Jeg gråt ikke da legen, to dager senere, ringte for å si at, jo da, det var definitivt kreft i den svulsten. Heller ikke da jeg dro alene fra New York til Norge, mot en langt mer usikker fremtid enn jeg noen gang har tenkt at jeg har hatt, fikk tårene trille fritt. Eller da jeg for første gang, etter alle lynnedslagene, fikk kjenne hvor utrolig godt en klem fra de menneskene jeg bryr meg aller mest om gjør.

Jeg gråt ikke, men det betyr ikke at jeg ikke er livredd.

Redd for det som kommer, redd for det jeg ikke vet. Redd for å få svar, redd for ikke å få vite nok og redd for ikke å få stilt alle spørsmålene jeg har skrevet ned i den linjerte journalen jeg kjøpte på bokhandlerforretningen jeg liker så godt, den i Brooklyn, der gulvet knirker hvor enn jeg går og eieren spiller Simeon ten Holt. Aller mest er jeg redd for det som kanskje aldri kommer. Jeg har så mange spørsmål. Noen av dem kan bare tiden besvare, men jeg vet ikke om den vil det.

«Du har kreft», og et filter dekker øynene mine. Alt blir dusere. Gråere. Som om omgivelsene allerede er i ferd med å forsvinne fra meg. Ett skritt tilbake. Legen sier hun er sjokkert. Jeg trodde at en post-op-sjekk var nærmeste synonymt med friskmelding fra høyeste instans, og tenker at beskjeden kom litt overraskende på meg òg. Det er rart hvor fort verden brått virker veldig stor igjen. Vi sitter på legekontoret på Upper East Side. For første gang renner tårene uten at jeg gråter, og jeg skjønner hvor dette opplegget med å klype seg selv i armen kommer fra. Denne uken kom våren til New York, og det nyvaskede vinduet i fjerde etasje tar ikke brodden av de skarpe, varme solstrålene. Jeg har på meg den lyse dongeribuksen med hullete knepartier for første gang i år. Bare t-skjorte under kåpen. En knapp uke i forveien, den dagen jeg opererte svulsten ut, var byen dekket i fuktig korrekturlakk. Feilen var fortsatt der da våren kom, og vinteren tok korrekturlakken med seg.

Skjermbilde 2015-03-12 kl. 16.39.22

Bildet lånt (og armbåndene kan kjøpes) av Kristine Bornø Haukebøe.

Det har gått tre uker siden de amerikanske legene fant en svulst i kroppen min, tretten dager siden de gjorde sitt beste for å fjerne den, én uke siden den uventede kontrabeskjeden dekket hele New York i tidenes kjedeligste Instagram-filter og én dag siden den norske overlegen fortalte meg at amerikanernes kreftteori nå er brutal virkelighet. Da jeg våknet etter operasjonen, én svulst fattigere og én narkoseopplevelse rikere, var svulsten borte. Ingen løy til meg. De visste ikke at det ikke var en ufarlig masse. De visste ikke at den fire centimeter lange svulsten var laget av kreftceller.

Klart jeg skal være positiv. Klart jeg skal være sterk og modig og tøff. Jeg gjør fortsatt mitt beste for å holde løftet jeg ga taxisjåføren, hver dag, samtidig som jeg på ingen måte har gitt meg selv tåreforbud. Jeg legger ikke lokk på noe, reagerer akkurat slik kroppen min vil at jeg skal reagere, men den ser ut til å ha et sterkt ønske om å spare på saltvannet den produserer. Kanskje er det vanskelig å reagere, når du enda ikke helt vet hva du står overfor. Jeg vet ikke hvor lenge jeg ufrivillig har delt livet mitt med den, denne forhatte fienden jeg aldri visste jeg hadde terget på meg. Heller ei hvor mye av den som fortsatt er der, inni kroppen min. Inni meg. Og jeg nekter å kaste bort tårer som kan være til nytte når jeg har fått flere svar.

Tre tusen tanker kjemper om plass de aldri kan få. Kanskje våkner jeg snart. Kanskje ringer legen meg og sier at det var en feil. At de forvekslet min svulst med en annen sin, at det ikke er noe galt med meg. Jeg sier til meg selv at dette ikke er virkeligheten, ikke min virkelighet, men jeg hører ikke helt etter. Det slørete filteret dekker fortsatt øynene mine. Alle lyder er fortsatt svakere. Noen ganger har Google rett. Noen ganger er det kreft.

Jeg setter store deler av livet mitt på vent, lar mismot og tungsinn slippe sitt slepphendte tak, og går inn i kampmodus. Sammen med fagfolk, familie og venner, skal jeg legge en seiersplan. Jeg skal være meg, nå og alltid, og nekter å la meg redusere. Jeg er så mye mer enn dette. Jeg skal så mye mer enn dette.

Advertisements

12 thoughts on “noen ganger er det kreft

  1. Kjære deg.
    I din verden eksisterer jeg ikke, men i min verden eksisterer du gjennom din mor. Jeg hadde henne som lærer på ungdomsskolen, et friskt pust med utrettelig tro på ungdommen, med et ufattelig vågemot og med en innstilling som ennå sitter i meg, 24 år etterpå.
    Tove gjorde inntrykk på mange ungdommer og hun er ennå med mange av de hun underviste på Kristianslyst ungdomsskole
    Nå når jeg leser din blogg ser jeg at du har arvet masse av hennes guts, vilje og evne til refleksjon. Du gjør også inntrykk og jeg håper du kommer deg helskinnet gjennom dette slik at du, som din mor, kan fortsette å opplyse, utrette og simpelthen gjøre verden til et bedre sted.

    Jeg opererte ut en svulst da hun var min lærer, 14 år gammel. Den var heldigvis godartet, hun var den eneste læreren som brydde seg med å dobbeltsjekke hvordan jeg hadde det. Det er kanskje derfor jeg føler for å legge igjen en kommentar til deg, en fremmed som jeg så altfor godt vet hva gjennomgår, for å gjengjelde din mors godhet, men kanskje også fordi jeg synes du fortjener alle gode ting som kan gis til deg i denne tiden.

    Len deg på andre når du er for svak selv, hent frem motet ditt når det trenges og husk å leve i denne tiden, på godt og vondt, ikke bare overleve.

    1. Tusen takk for en varme og fine ord, Ine! Det setter jeg umåtelig stor pris på. Fantastisk godt å være hjemme hos mor nå – jeg blir sånn ivaretatt her. Jeg måtte lese den fine kommentaren din høyt for henne, og skal hilse så mye til deg. Og så lurer jo mor på hvordan du har det i dag, hva du gjør i det daglige?

      Alt godt,
      T

  2. Du er sterk ❤ Dette klarer du! Varme klemmer og gode tanker sendes til deg!
    Jeg lurer og på hvor jeg kan få kjøpt et slikt armbånd?

    1. Tusen takk for gode ord! Det flotte armbåndet får du ved å kontakte Kristine Bornø Haukebøe på Facebook. De koster 100 kroner, lages av datteren hennes, og selges til inntekt for kreftsaken.
      -T

  3. Hei! Jeg vil bare si at du skriver så fint. Så ekte, så levende. Jeg blir inspirert – ikke bare av motet ditt men av hvordan du skriver, hvordan du reflekterer og hvordan du ser verden. Selv er jeg bare 18 år og min største bekymring akkurat nå er at jeg kanskje blir trukket opp i spansk muntlig neste uke. Og at jeg i så fall må bestå. Men når jeg leser bloggen din blir alt satt i perspektiv. Jeg skammer meg over at jeg i det hele tatt har sutret over en meningsløs karakter på eksamen. Herregud liksom. Og jeg må si at det er godt gjort å inspirere istedenfor å deprimere når man er i din situasjon. Du er dyktig, og jeg får lyst å skrive mer selv når jeg leser innleggene dine. Stå på, bli frisk!! Jeg kommer til å følge bloggen din og deg videre samtidig som jeg sender de beste tanker. 🙂

    1. Tusen takk for en kjempefin kommentar, Andrea!

      Jeg setter sånn pris på det, virkelig – det varmer.

      Og for all del: eksamenskarakterer er viktig, skolestress er vesentlig. Det hverdagslige er like relevant, også for meg. Likevel tenker jeg at det er viktig med et nytt perspektiv, en gang i blant, iallfall. Og om jeg får bidra til det, på positivt vis, gjør det meg glad.

      Jeg ønsker deg alt godt, og igjen: Tusen takk for veldig fin kommentar.

      -T.

  4. Hallo Thea
    Jeg er så glad på dine vegne, og jeg håper alt går bra videre i livet.
    Det er imponerende hvordan du takler situasjonen, hver morgen vi møttes på maskin 7,
    Mange hilsener fra
    Mannen du snakket med 15/5 etter stråling. hvor 17 mai var tema.
    Knut Sandsengen

  5. Tilbaketråkk: så; tomt | Thea Steen
  6. Tilbaketråkk: ett år | Thea Steen

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s