alternativet

runde én

Alt nytt oppleves i utgangspunktet uoversiktlig, og en kreftdiagnose er på ingen måte et unntak. Terminologien er ukjent, begrepene gjerne skremmende. Behovet for informasjon er av en merkbar stor størrelse, redselen for alle potensielle beskjeder like så. Jeg er ofte svimmel.

Tilbake skolebenken og første dag i ny jobb, samtidig. Uten at studieplassen i det hele tatt er ønsket. Uten at jeg noen gang var i et jobbintervju. Det er mye jeg er frarøvet i denne midlertidige tilværelsen min – så lett å bare være, uten å bidra.

tt

vind i håret. sol i fjeset. fløien en mandag, med søster.

Nok sutring. Jeg har fortsatt valgmuligheter, og våkner hver eneste morgen, innstilt på å være sjåfør fremfor passasjer, i den grad det lar seg gjøre. Jeg nekter å sitte i ro, og hopper også på egenhånd. Behovet for å bidra, for selv å gjøre så mye som bare mulig, kjennes umenneskelig stort. Jeg kjenner daglig på en form for angst for ikke å gjøre det som kreves eller forventes av meg.

Behandlingen jeg får på Haukeland, med stråling og cellegift, er selvsagt. Her hopper, nikker og spretter jeg når legene ber meg om det. Men jeg har fortsatt et grunnleggende behov for ikke å være passiv. Helt fra barnsbein av har jeg konsekvent stilt det samme spørsmålet, med ett jeg befinner meg i en smått klaustrofobisk situasjon, med følelsen av at samtlige valgmuligheter brått forsvinner: Hva er alternativet?

I dette krefttilfellet har alternativene vist seg å være overraskende mange. Skremmende mange. Det er en tidvis kaotisk og overveldende jungel, dette. En endeløs skog. Jeg kjenner ikke stiene, men gjør mitt beste for å få oversikt. Brosjyrer, internettsider, fremmede på Facebook, fagfolk og omsorgsfulle venner. Alle vil hjelpe, og jeg vil så gjerne hjelpe meg selv. Gode råd og innsiktsfulle innspill. Seiersplanen er tydeligere enn noen gang før.

IMG_7197

glede? når mor kjører i fem timer, fra stavanger til bergen, uten at jeg har den minste aning om at hun kommer på besøk.

En markant del av den, er akupunkturbehandlingen jeg påbegynte i helgen. For første gang har jeg fått nåler stukket i kroppen, med mål om at det vil stimulere kroppens motstand og selvhelbredelse. Tre nåler, tyve minutter. Møtet med Are Thoresen, en privatpraktiserende akupunktør som holder til på Østlandet, var meningsfylt og riktig. Jeg stoler helt og holdent på hans metode, og er sikker på at behandlingen hans vil være bra for meg. Mer om dette siden, i et eget blogginnlegg. Noe annet ville vært urettferdig.

Seiersplanen min inneholder i tillegg en del justeringer hva kosthold og aktivitetsnivå gjelder. Det fysiske og psykiske henger tatt sammen, utvilsomt, og en frisk kropp er viktigere enn noen gang. Jeg kjenner at kroppen min er svakere. Den takker ikke like lett ja til utfordringer om å løpe langt eller løfte tungt. Men den skal bevege seg, hver dag, presses når den kan. Det har jeg bestemt.

Mytene om kreft og mat er mange. Forskere og fagfolk ser ikke ut til å komme til enighet med det første. Her finnes ingen fasit, men noen valg har jeg tatt. Jeg har vært snusfri i nitten dager. Holder meg unna sukker så godt jeg bare kan. Fra nå av er også alkohol fjernet fra mitt kosthold. Karbohydrater er kreftcellemat, mener noen så bestemt, og mitt inntak er begrenset. Vann er viktig, med eller uten kreft. Mellom to og fire liter, hver dag. Stort mer enn dette har jeg verken behov for eller kapasitet til å forholde meg til, med sporadisk kvalme og matinntaksutfordringer å ta hensyn til.

Alt dette til tross: Trolig er min viktigste jobb å lytte til kroppen min. Når den er kvalm, gjør jeg det jeg kan for å kurere det. Er jeg sulten, spiser jeg. Og når jeg er trett, sover jeg. Enkelt og greit. Steg to: Glede. En daglig dose av noe som gjør meg godt. Å le uten helt å forstå hvorfor, for eksempel. Eller å drikke smoothie i oslosolen i godt lag. Jeg velger også å daglig bruke mellom ti og tyve minutter på å gå gjennom dagen, skille det gode fra det dårlige, for så å beholde det gode.

Jeg blir stadig overrasket over hvor fint jeg har det, og i det siste har jeg tenkt at jeg på mange måter har det bedre enn noen gang.

Advertisements

6 thoughts on “alternativet

  1. Godt å høre at du greier å være offensiv i møte med sykdommen. Evnen din til refleksjon og resonnement kommer nok godt med her. Opp gjennom skole og utdanning lærer vi å utvikle nettopp disse evnene. Men da som oftest i forhold til faglige utfordringer. Hva med de utfordingene som livet stiller opp for oss? Vi vil alle på et eller annet tidspunkt bli stilt ovenfor utfordringer som kan synes uoverkommelige å takle. Ofte kan jeg ha erfart å ha kjørt meg fast i en blindgate i forhold til en faglig problemstilling. Innenfor rammene av et skoleverk kan jeg få hjelp til å se alternative løsninger sammen med andre slik at jeg kan komme videre. Å oppøve evnen til å reflektere og ressonnere i samspill med andre i forhold til de problemstillinger som livet stiller oss ovenfor er kanskje like viktig. Men hvor godt forberedt er vi egentlig? Hvor godt forberedt er vi til å se alternativene som du sier og ikke kjøre oss fast i en blindgate av håpløshet? Sist men ikke minst er det vanskelig å oppretthold evnen til refleksjon og konstruktiv tenkning omkring egen situasjon uten støtte fra andre mennesker rundt en. Mitt lille bidrag er i tilfelle å gi deg min støtte slik at du kan tenke mest mulig konstruktivt og postivt om hvordan du best mulig ivaretar deg selv.

  2. Kjære deg Thea.
    Jeg har fulgt bloggen din nå og lest jevnt og trutt etter at jeg fant linken i en nyhetssak om deg. Først av alt: du slår meg som ei veldig reflektert og tøff jente, og har den ståpåviljen som nok er noe av det viktigste du bruker fremover. Viljen til å stå oppreist når det likvel er som tyngst.
    Etter at jeg hørte om deg og din historie kom jeg til å begynne å tenke selv på hvordan det er blitt idag. Det er blitt mer og mer uvanlig å sjekke seg ofte nok, både for celleforandringer og alle andre lumske ting som kan overføres med sex. I tillegg er også kondombruken ganske laber i vårt samfunn idag. Det verste med det hele er «tabuet» med å ta turen til legen/helsestasjonen for å gjennomføre de nødvendige undersøkelsene.

    Da jeg leste innlegget ditt, ble det plutselig veldig viktig for meg også å få kommet meg avgårde for en skikkelig runde med undersøkelser. De fleste testene var helt fine, men celleprøvene så skumle ut – og jeg må tilbake for oppfølging, og evt medisinering hvis forandringene vedvarer.

    Jeg vil takke deg, Thea. For åpenheten rundt sykdommen. For at du deler historien din med oss. For viktigheten med å ta egen helse på alvor.
    Jeg ønsker deg all mulig lykke til i tiden som kommer, og håper behandlingen tar knekken på sykdommen.

    Mange gode tanker til deg.
    Emilie

  3. Dette klarer du, Thea. Ingen tvil!

    Jeg fant bloggen din via en felles venn på Facebook for en tid tilbake, og har fulgt deg siden. Som medisinstudent og «medkvinne» kan jeg intet annet enn å rose deg uendelig for det arbeidet du gjør. Du deler villig deler av ditt privatliv med oss ukjente medmennesker for å kunne hjelpe andre i fremtiden. Økt fokus og kunnskap rundt livmorhalskreft blant unge kvinner er uvurderlig! Likevel – jeg skjemmes av å innrømme at jeg selv er én av dem som vegrer meg for undersøkelsen. (Ironisk med tanke på studieretningen min, sant?).

    Personlig tror jeg en stor del av de som unngår undersøkelsen rett og slett frykter gynekologiske undersøkelser i seg selv. Det å skulle spre beina sine foran en fremmed, få ukjente fingre og medisinsk utstyr opp i sitt mest private område, kjenne på denne kroppsskammen vi så ofte kjenner på i dagens samfunn. Men det er jo absolutt ingenting å være redd for, ingenting å skjemmes over. Banalt, er det ikke? Vi drikker alkohol, spiser tidvis usunt, sitter for mye i ro i hverdagen, kjører for fort, hopper i fallskjerm – samtidig som vi frykter de viktigste (og minst risikable) tingene vi må i gjennom.

    Til nå har jeg benyttet «men jeg er jo ikke 25 år enda» som unnskyldning hver gang tanken har streifet meg. Nå er jeg 24 år og min neste bursdag nærmer seg med stormskritt. På tide å logge av Facebook og bruke mobilen til det den var ment for – å ringe. På tide å ta den jævla telefonsamtalen med legekontoret, ta kontroll over eget liv i den grad det lar seg gjøre. Hoppe ut av baksetet og plante ræva i førersetet.

    Takk, Thea.

  4. Hei Thea , dette var sterk lesning. Kjenner meg igjen i dine tanker og betraktninger. Har selv mine erfaringer fra Haukeland og når eg leser det du erfarer er det som å være tilbake på det gysjegule hotellet. Nå er det ti år siden eg ble frisk, og livet er raskt tilbake til normalen når det skjer. Skal tenke på deg, denne kampen vinner du!
    Stor klem fra Merethe, 40

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s