dødsfarlig, livsnødvendig

runde én

Giften flyter inn i årene, inn i nyrene, inn i kroppen min. Rom 471, kreftavdelingens post to. Femte tirsdag på rad. Livsnødvendig gift, som bryter meg ned, gjør meg sliten og svak, før den skal gjøre meg frisk. Ukens andre dag er blitt den kjedeligste, på mange måter også den vanskeligste.

To liter ukjent blod, 375 mg/m2 cellegift og femten liter væske fordelt på fem uker. Alltid tirsdager. Alltid en lang prosess, fem timer, minst, gjerne seks eller syv. Giften drypper fra den røde posen, den henger der, øverst i stativet, over meg. 500 milliliter i timen, inn gjennom nålen – som alltid etterlater seg et nytt, blått merke på den stadig blekere høyrehånden min – inn i årene mine, der mitt eget blod tidligere har fått boltre seg fritt, alene, uforstyrret. Nå er det blandet sammen med gift og noen andre sitt blod.

11292650_10155630291615232_1074475250_n

I februar i år visste jeg omtrent ingenting om hverken kreft eller cellegift. Det var et diffust begrep for meg, noe jeg ikke trengte forholde meg til, takk og lov. En siste utvei, kanskje, forbeholdt landets aller sykeste. En sterk gift som tar fra deg alt av hår, farger og livsgnist. Jeg vet nå at det på ingen måte er tilfellet. Iallfall ikke ethvert tilfelle. Ikke for meg.

Jeg kjenner ingenting. Nålen i armen er noe ubehagelig, iallfall den første timen. Den kalde væsken (først: én liter vann med kaliumklorid og én liter vann med magnesium) kjenner jeg bare innledningsvis. Når den først trenger seg gjennom de små årene mine. Et kaldt gufs, en rolig passasje. Armen min blir kald, før den blir varm igjen. Smertefritt, stort sett. Det vondeste er det som skjer innledningsvis hver tirsdag morgen. Nålen som skal inn i en av mine tynne årer. Noen ganger finner den lett veien. Andre ganger leker den med smerteterskelen min først.

Cisplatin, heter den. Giften jeg får nå, for at jeg siden skal få livet mitt tilbake. Jeg googler «cellegift» og leser at rundt femti ulike typer brukes her i landet. På mange måter er min gift grei mot meg. På andre måter er den mindre grei. Den har høy toksisitet, holder nyrene mine i jevnlig aktivitet, og har lært meg at jeg egentlig aldri har kjent meg kvalm. Før nå. Som regel kjenner jeg de første kvalmebølgene i løpet av onsdagen. Følelsen av at jeg vil være mest komfortabel ved toalettskålen er gjerne påfallende de kommende dagene. Det er ikke alltid den tar seg fri i helgen, heller.

IMG_7182

Det varierer selvsagt, fra cellegift-mottaker til cellegift-mottaker, og i mitt tilfelle, fra uke til uke, har jeg lært. Der jeg i uke én knapt klarte å få i meg næring de tre første dagene etter at giften var gitt, var uke to og tre relativt kvalmefrie, før den snek seg tilbake og tok et godt grep om kroppen min i uke fire – og er med meg også i den femte uken.

Learning by doing også her. Jeg lærer hva jeg klarer å spise, og skjønner at kroppen min ikke alltid vil holde på det. Kvalmen tar ikke alltid hensyn til omstendighetene, som da vi søndag kveld kjørte fra Stavanger til Bergen, og jeg kastet opp både om bord ferge nummer én, ferge nummer to, og i veigrøfta et sted mellom Haugesund og Stord. Jeg tenker at det er en liten pris å betale, så lenge giften gjør jobben sin. Dessuten har jeg et godt utvalg kvalmestillende tabletter i medisinskrinet mitt.

75 mg/m2 cellegift i uken er altså nok til å fjerne alt av matlyst for et par dager, enda det ikke er mer enn at den i hovedsak fungerer som et supplement til det som er min primære behandlingsmetode på Haukeland: Fem heftige doser stråling, hver uke, i syv uker. Minst. Denne kombinasjonen setter tydelig preg på kropp og sinn. Jeg er sliten. Jeg er trett. Aller helst hviler jeg en time eller to hver dag, det er ikke alltid jeg får sove like godt om nettene, enda jeg er utslitt.

Jeg har allerede mistet mye i min kreftkamp, men cellegiften jeg får lar meg beholde håret mitt. Jeg tenker at det er det minste den kan gjøre. Enda jeg ikke er frisk, enda kroppen min kjennes tyngre og hodet mindre samarbeidsvillig for hver uke som går, får jeg i det minste lov til å se noenlunde frisk ut.

Frustrerende, mener kanskje noen. Fint, synes jeg. Jeg føler meg sjelden mer syk enn det jeg gjør på rom 471, med giften hengende over meg, på vei inn i årene mine. Heldigvis er det bare tirsdag en gang i uken. Og så lenge cellegiften gjør jobben sin, har jeg få problemer med å stå i alt av bivirkninger.

Advertisements

10 thoughts on “dødsfarlig, livsnødvendig

  1. Stå på du vakre jente! Du skriver så fint, det må du aldri slutte med 🙂 Jeg beundrer din styrke og heier på deg,dette er en kamp der du skal stå igjen som vinneren ☺️

  2. Hei.
    Det er ikke så lenge igjen nå. Du klarer dette fint. Men ikke forvent at alt Er normalt igjen med en gang etterpå. Det kan ta litt tid.

    Som sagt, jeg har gjort dette selv. Og brachyterapi og. Men jeg mistet håret av cisplatin. Det datt av i store flekker. Veldig sjelden det skjer.

    Det var nesten like stor belastning. Kroppen min taklet ikke alle oppsatte kurer heller.

    Heier på deg! 🙂

  3. Hei så utrolig flott å høre at du er på vei opp, nå gjelder det å tenke positivt, stå på og leve sunt videre, ikkeno snus og dritt, og positivitet er en stor faktor her. Er så glad på dine vegne

  4. Du skriver så ærlig og vakkert! Du er modig, sterk og allerede en av mine helter. Ønsker deg alt godt videre på bedringen og livets vei.
    Hanna

  5. Dette satte ordentlig inntrykk på meg.

    Jeg heier på deg og håper cellegiften og strålingen får tatt alt!

    Hang in there !

  6. Hej Thea,
    Du skriver återigen så fint och så träffande . Jag är i precis samma läge som du, fick min fjärde cisplatin i onsdags. Nu har vi gjort mer än hälften och går in i slutspurten!! Du är en kämpe! Jag tänker som du, att jag får stå ut med att vara sliten, inte ha nån matlust , bara den där röda påsens innehåll kickar bort skiten!!

    Tillsammans kickar vi på varsitt håll👊🏻👊🏻👊🏻/ Pernilla

    1. Lykke til til deg også Pernilla. Ønsker deg også det beste for resten av ditt lange og friske liv.
      Klem

  7. Hei,

    Jeg fikk selv eggstokkreft i 2013, 25 år gammel og hadde som du ikke trodd det skulle skje med meg. I hvertfall ikke så ung. Året etter fikk jeg tilbakefall, i januar i år var jeg ferdig med cellegiftkurene. Første gang hadde jeg sterk dødsangst, men ikke siste gang da fikk jeg beskjed om at det var liten sjanse for å overleve og gikk inn i et annet modus. Kanskje det var fordi jeg viste hva jeg gikk til, at jeg ikke orket en gang tilbog at døden ikke var så skummel lengre. Ingen som selv har gått i våre sko forstår omveltningene det skaper, det værste er at jeg ble steril. Livet mitt ble snudd opp ned og jeg kan ikke få det livet jeg ønsket meg med barn, det er få som forstår sorgen det skaper. Ja jeg overlevde (enn så lenge), men jeg betalte en veldig høy pris. Mens mitt liv har stått i ro for tredje året på rad, er mine venners i full fremmasj og de skaper den hverdagen jeg ønsker meg. Det er sårt. For meg er hverdagen ferdig etter jobb, alle senvirkningene av operasjoner og cellegift sliter på kroppen. Fatigue har du sikkert hørt om. Jaja, håper jeg får følelsen tilbake at livet er godt å leve igjen. Uansett stå på,håper behandlingen hjelper! God bedring! Lykke til i din livs kamp, jeg tror og håper du også er en surviver 😊

  8. Hei Thea! Jeg håper du svarer på dette. Var du flere uker i strekk på haukeland eller fikk du lov å være hjemme også???

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s