egentlig er vi like

runde én

Vi hadde nok aldri sagt hei til hverandre. Kanskje hadde vi heller aldri visst om hverandre. Bare fått de samme, ulike dagene. Hver for oss. Levd disse livene våre, uten å vite om hverandres eksistens. Vi er så forskjellige mennesker. Så lite felles. Så ulike.

Bortsett fra at vi alle ble syke.

Alma har levd i tjueén måneder – fjorten av dem med kreft. Den lille kroppen har vært så sterk. Sterk nok til å tåle strålebehandling, cellegift og tung medisinering. Nå er Alma sliten. Kreften tar for mye plass. Sprer seg for fort. Det som begynte med én svulst på hjernen, er nå blitt til et titalls svulster, fordelt på en liten barnekropp. De saboterer håpet. Ødelegger for livet. Tiden går for fort, og plutselig er den over.

Edit: Alma Furø Frantzen sovnet inn 3. august 2015.

ALMA. Foto: Privat

ALMA. Foto: Privat

Victor er femtiåtte, advokat og familiefar. Plutselig satt vi i samme rom, Victor og jeg. Rom 471, i enden av korridoren på Haukelands kreftavdeling, post to. En nål i hver vår arm. Gift inn i kroppene våre.

Kanskje hadde vi en gang havnet ved siden av hverandre på en eller annen restaurant i Stavanger. Passert hverandre i Kirkegata, eller endt opp i samme bilkø. Men vi hadde neppe utvekslet noen ord. Vi hadde ikke motivert hverandre, heiet på hverandre, gjort hverandre enda litt sterkere. Som nå.

victor

VICTOR. Foto: Privat

Henriette hadde akkurat flyttet fra Bergen til Oslo, begynt på studier og funnet seg til rette. Tjueén år, og voksenlivet begynte. Så ble hun syk. Fem store kreftsvulster og flere cyster i en pur ung kropp. Livet ble brått noe det aldri skulle vært.

I speilet er en annen jente. Hun har ikke lenger langt, lyst hår. Fargene i ansiktet er ikke de samme. Enorme mengder cellegift har brutt ned den nette kroppen, gang på gang. Likevel er øynene så klare. Så blå. Så fulle av liv, av lyst. Det er ubegripelig hva et menneske – en kropp – får til. Målet til Henriette er å starte 2016 uten Haukeland. Ferdigbehandlet. Etter ett år som kreftpasient. Lenge leve håpet.

HENRIETTE. Foto: Privat

HENRIETTE. Foto: Privat

Geir sa så mye av det samme som jeg sa. Tenkte tilsynelatende samme tanker. Optimistisk, sterk og så full av pågangsmot. Alltid på tilbudssiden. Smilefjes og utropstegn.

Vi var enige om at det beste var å være positiv, enda kreft er noe forbanna dritt. Bevare troen og håpet, til tross for sporadisk tungsinn. Han var femtifem og hadde lungekreft med spredning. «Stå på, så vinner vi til slutt», sa Geir. Denne sommeren ble hans aller siste.

GEIR. Foto: Privat

GEIR. Foto: Privat

Amanda ble fortalt at hun skulle dø da hun var nitten. Fra tilsynelatende ufarlige magesmerter, til uhelbredelig kreft – en dødsdom og et dysfunksjonelt timeglass. I dag er hun tjueén, skriver lister over det som gjør henne lykkelig, og skal ha flere kaker med bursdagslys i årene som kommer.

AMANDA. Foto: Privat

AMANDA. Foto: Privat

Mette er sekstitre. Et arbeidsjern – en journalist som var pålogget tjuefire-sju. Helt til hun fikk kreftbeskjeden. Plutselig var egen helse det aller viktigste. Nå er strålebehandlingen ferdig. Mette nyter livet. Hver dag.

METTE. Foto: Privat

METTE. Foto: Privat

Linda var tjueseks da hun ble gitt samme diagnose som den jeg fikk i vår. Hun holdt ut. Hodet hang med, og kroppen klarte det. I dag er hun trettifire, tvillingmor og kreftfri – et forbilde og en motivator.

LINDA. Foto: Privat

LINDA. Foto: Privat

Alle disse menneskene, disse skjebnene. Det er altfor mange av oss, og vi blir stadig flere. Vi er fra by og fra bygd. Akademikere og halvstuderte røvere. Barnehagebarn og besteforeldre. Ulike. Form, farge, tro og innstilling. Meninger, erfaringer. Fortidsminner og fremtidsplaner. Montert på vidt forskjellig vis.

Likevel er vi så like. 

Når alt kommer til alt, kan ingen av oss skjermes. Den finnes ikke, den som er unndratt all sykdom og elendighet. Men vi kjemper, alt vi orker – enda litt mer enn det vi trodde vi var i stand til. Og så heier vi på hverandre. Klamrer oss til egne liv ved å hjelpe andre feste sitt grep, bare bittelitt, og kanskje holder det.

Vi håper, sammen, så lenge det er mulig, og enda litt lengre.

Advertisements

13 thoughts on “egentlig er vi like

  1. Flott skrevet ❤ Fikk tårer i øynene ❤
    Lyke til videre i kampen 🙂
    Klem fra Kathrine (Mammen til Alma)

  2. Dette synes jeg var godt skrevet Thea. Det bringer jo også frem en del tanker om det er en mening i det meningsløse. Og hvis det er en mening, hvordan kan den så være så grusom. En frase fra en new age bok jeg leste en gang: «Kjærlighetens grusomme kjærlighet». Vil jeg egentlig ønske å forholde meg til en kjærlighet som er så nådesløs og grusom? Er det slik at denne fysiske grusomheten er en prøvelse og advarsel mot en enda større grusomhet på et annet plan? At når vi opplever lidelse i den fysiske virkeligheten, så er det en måte for oss til å snu om og ta livene våre i en annen retning enn den som innebærer enda mer lidelse? En annen frase fra en new age bok kommer meg i hu: «Menneskeheten lærer best når den lider» .

    Kanskje det er slik, men personlig begynner jeg selv å bli litt lei av lidelse.

  3. Så fint skrevet!!! Sender over gode tanker til dere alle. Takk for at du deler!

  4. En virkelig tankevekker for oss alle…..og en «reminder» på hvor skjørt livet kan være! Ingen kjenner morgendagen, og bra er kanskje det… Å kunne se gleder i de små og enkle ting skulle vært medfødt. Men det er lett å glemme….jaget etter nye ting….jaget etter større bolig, jaget etter nyere mobil, jaget etter lykken i materielle ting….for mange er hverdagen preget av det, dessverre!

    Jobber selv med syke mennesker, inkl kreftpasienter. Har også stått midt oppi kampen privat. Føler meg privilegert som kan gi av meg selv til denne pasientgruppen…..kreftkjemperne! Jeg gir….og jeg får tilbake….takknemlighet og dype samtaler…latter og tårer….beundringsverdig….ja listen er lang….

    Og jeg har lært….og lærer fortsatt….at hver dag er unik….og hver liten ting/ord kan gi noe positivt ut av seg….og til slutt har det gjort meg mer bevisst på hvor heldig jeg er som kan stå opp hver dag, har en frisk familie, tak over hodet….og en meningsfull jobb.

    Tenker på alle som kjemper kampen, de som har vunnet, de som har tapt…..de som står rundt….de som står igjen…❤

    Solskinnsklem til dere alle ❤

  5. Takk for en kjempefin blogg. Jeg har selv fått diagnosen livmorhalskreft, men klarer ikke helt å ta innover meg at jeg har kreft.. Har gjennomgått en konisering og venter nå på dato for å operere bort livmor på Radiumhospitalet. Kreften er kun på stadiet 1b ett eller annet, så jeg håper at jeg ikke trenger mer enn en operasjon. Klem og gode tanker til dere alle fra meg

  6. Tilbaketråkk: ett år | Thea Steen

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s