og så alle dagene

runde én

Det er juni, og døden er annullert for denne gang. Jeg er uovervinnelig, og livet; back on track. Må få med meg alt, på rett sted til rett tid. Venner, sommerfester, familie og lunsjer i Stavanger. Visninger, møter, intervjuer og vernissager i Oslo. Så mye har forsvunnet, jeg er nødt til å ta alt igjen, ta livet mitt tilbake. Frihet, fort! Midlene fremstår ubegrensede, tid likeså. Sykdom og mismot blir stadig mer perifert. Dagene der kreften tilhører fortiden blir stadig flere.

Det er juli, og jeg har nettopp grått i femtisyv minutter. Uavbrutt. Ukontrollert. Høylytt, hyperventilerende og så hardt at det gjør fysisk vondt. Nå er jeg tom for krefter. I dag er det seks uker siden jeg var ferdigbehandlet på Haukeland. For seks uker siden var jeg sikker på at alt skulle være ordnet nå. At jeg skulle få tilbake livet mitt, hodet mitt og kroppen min. Slik ble det ikke. Kreften prikker meg på skulderen, fester grep og nekter å gi slipp. Nok en gang. Om igjen. Kreftens kjølvann er grumsete, kaldt og ensomt.

Det er august, og det gjør vondt. Verker. I fingrene, i føttene, i magen, i beina og i hodet. Utpå meg. Inni meg. Smerter jeg hverken kan forklare eller forstå. Hver dag opplever jeg å overstimuleres. Hver dag blir det for mye. Hver eneste dag lengter jeg til det som var, og det som nok skal komme. Etter meg selv. Ingenting skjer fort nok. Ingenting forsvinner fort nok. Jeg forsøker å forklare, men tror ikke noen forstår. Tror ikke jeg forstår. Jeg presser hodet mitt og dytter kroppen min, tvinger meg selv opp og ut av mental fosterstilling. Solen venter. Eller livet venter. Det må vente en stund til, tenker jeg. Tålmodighet har aldri vært min dyd.

Tidlig tenkte jeg på behandlingen som det verste. Alt skulle bli fint så fort de åtte ukene med stråling og cellegift var over. Jeg hørte jo historiene; De om kreftpasientene som er utslitte, deprimerte eller fysisk reduserte livet ut. De om hvor lang tid det kan ta før hverdagen igjen eksisterer. Hvor tomt livet er etterpå, og at ingenting egentlig blir helt fint igjen, bare ettertid med en usannsynlig lang rekke konsekvenser. Skrekkhistorier, tenkte jeg, og så mitt eget speilbilde, en refleksjon som egentlig aldri var.

For da kroppen min og jeg besto behandlingstiden med bravur, kom fine dager på samlebånd, og jeg plukket ivrig opp det som skulle være livet mitt, det aller fineste. Ingenting skulle få utkonkurrere denne sommeren, jeg skulle sette rekord i å være raskt tilbake på jobb, og selvsagt skulle jeg ha det bedre og livet mitt være finere enn noensinne, med alle disse nye perspektivene og alt. Omstart og klar, ferdig, gå.

002

I stedet ligger jeg på sofaen i stuen hjemme hos mor, under dynen, med et fuktig dusjhåndkle slengt på gulvet sammen med bøker jeg ikke orker lese og brev jeg ikke orker åpne. Lamellene stenger sommersolen ute, mobiltelefonen er i flymodus og jeg forstår ikke hvordan alt dette saltvannet har plass inni meg. Jeg puster ikke. Jeg lever ikke.

Komfortsonen krymper. På utsiden smiler alle, spør om det går fint, går ut ifra at det går fint; jeg er jo så positiv og modig og glad i alt som er livet, sier de. Jeg vil skrike. Eller gråte. Eller gå. Aller mest gå, ikke være der i det hele tatt, ansikt til ansikt med denne salige blandingen av egne og andres forventninger. Og forhåpninger.

Tålmodighet og frustrasjon, og altfor lite annet. På utkikk etter meg selv og all tiden som forsvinner, tålmodigheten settes daglig på prøve og jeg er frustrert over for få livstegn. Igjen må jeg akseptere. Igjen må jeg gi slipp på for mye. Igjen lærer jeg at viljen nok er det viktigste jeg eier.

Jeg øver meg; gir slipp idet jeg runder det ene hjørnet og fester grepet rundt det neste. Jeg vil klare det. Jeg skal klare dette òg. Jeg trenger bare flere dager.

 

Advertisements

20 thoughts on “og så alle dagene

  1. Fatigue er ikke lett å hanskes med.. Man vil jo så gjerne! Men det blir bedre, sakte men sikkert… Jeg lover! Hold ut!❤️

  2. Sterkt! Sånn er livet ditt akkurat nå. Jeg kan ikke en gang si at det blir bedre, for det vet jeg ingenting om. Men skulle noen takle dette, må det være en som deg, med din guts, realisme og selvinnsikt. Jeg er imponert, både av gutsen din og av ditt mot til å være både svak og sterk. Lykke til videre. Jeg har trua på deg. Sånne som deg «blir det folk av» 🙂

  3. Kjenner igjen din frustrasjon med at alle tror alt er bra, bare fordi du har en god innstilling. Tenk om de kunne vært i dine sko bare EN eneste dag – da hadde de kanskje forstått at det slettes ikke er sånn de tror..
    Stå på videre, en dag snur det!

    Klem fra en annen «sofasliter» som er uendelig lei og ser frem til en ny hverdag

  4. Takk, Thea. Vi trenger gode formidlere som deg! Jeg kjenner meg igjen i det du skriver. Jeg har kalt det positivitetstyranniet. Klag! Skrik! Skriv! Du har godt av det! Vi har godt av det! Jeg er vanvittig imponert – og takknemlig – over at du klarer å dele dette akkurat nå. Det hadde ikke jeg klart. Ta vare! Hilsen Hedda

  5. Kjenner meg så godt igjen, til tross for at min sykdomshistorie overhodet ikke kan sammenliknes med din. Det er nå gått noen år siden jeg møtte veggen og lå paddeflat og tom, i et mørkt rom full av angst og depresjon etter en lengre periode med smerter, vekttap, skyhøyt stressnivå og alt annet som hører utbrenthet til. Fremdeles sliter jeg med motivasjonen, med kroppen, med tankene og med deltakelsen i det som skulle bli det nye livet mitt. Fysisk er jeg i bedre form, og materielt sett er ting på stell. Jeg er ferdig utdannet, har fått jobb, hjem og familie. Alt er timet og tilrettelagt, men jeg sliter ofte med å gripe hverdagen. Med å leve hundre prosent.

    Jeg tror at når kjellerdøra først er åpnet er det vanskelig å ignorere det som finnes der nede, bakenfor den. Man kan ikke bare lukke, låse og glemme. Man må stadig ned igjen, rydde litt og sortere, skru i nye pærer og tørke støv i krokene, av minnene og tankene som tilhørte mørket. Og så er det den hersens frykten for å nok en gang bli innestengt der nede… Livet blir liksom ikke det samme når man vet om denne døra. Jeg håper du lærer deg å leve med den på gløtt, for jeg vet hvor vanskelig det er.
    Det blir bedre, men ting tar tid- og det er både uendelig godt og uendelig vondt å lytte til kroppen!

    1. Åh! Må bare få si en ting: dette var så ufattelig bra skrevet!!! Jeg tror man bare må øve igjen og igjen på å akseptere at kjelleren er der. Og tole at den er der.. Og deretter ha tillit, tillit til at det går bra! Det er veldig vanskelig, men det må likevel gjøres.

  6. Utrolig sterkt å lese… historien din bare griper øynene mine, og jeg kommer ikke fra den før jeg er ferdig om jeg skulle ønske. For ei utrolig sterk og tøff dame!! Måtte bare du bare vinne!!!

  7. Kjære deg, Dette var ord som grep tak rundt hjertet mitt og klemte til. Du formidler akkurat sånn det føles der og da i livet ditt. Om du har krefter til å fortsette å skrive som du gjør, så er det den egenskapen jeg tror vil tilslutt få deg opp opp og opp, helt til hodet er trygt plassert over vannskorpen. Jeg følger deg, jeg, og sender en medsøsterklem i bane rundt jorda og ned til deg🌺

  8. Hei Thea.
    Jeg er administrator for en gruppe her på FB som heter.. Fatigue etter kreftbehandling.
    Gruppen er lukket og kun for medlemmer som har hatt en eller annen for for kreft og sliter med fatigue.
    Du er hjertelig velkommen som medlem hos oss hvis du ønsker. Her deler vi alt fra erfaringer, sorger og gleder.
    Take care, håper å se deg hos oss.
    Teresa

  9. Kjære deg,
    Takk for at du deler❤️ Dette traff meg veldig, og selv om det er vondt er jeg glad for at du setter ord på og fokus på livet etter kreftbehandling. Er nå 4 år siden jeg selv ble behandlet for hjernesvulst, og jeg kjenner meg så godt igjen i det du skriver. Fremdeles er ikke livet mitt i nærheten av hva jeg forestilte meg og planla, men det er blitt mye mye bedre, og det vil det med tiden for deg og❤️ Vær tålmodig og lytt til kroppen din, ikke la deg stresse av andres (og egne) forventninger. Alt godt ønskes deg, og tusen takk for at du er med på å sette fokus på fatigue-problematikken❤️
    Astrid

  10. Hei vakre skjønne du.
    Livet er en kamp hele tiden med og uten sykdom .
    Når sykdom innhenter oss må vi ta en ting av gang og live vårt først .
    Ikke la tingene rundt deg gjøre livet surt , du kommer tilbake men det tar tid.
    Så tøff som du er tror jeg det går bra .
    Selv har jeg mistet min kjære i krefte , satt igjen med 4 små barn .
    Så har jeg god venninne som har fått 4 hjerneblødninger som jeg er backup for .
    Husk en ting livet er det flotteste gave du har fått, det er som en konfekt eske som du ta en bit av og vet ikke hva den innholder.
    Håper du har mange flott venn støtt deg på dem la dem hjelp til .
    Tvi, tvi

  11. Livet etter en kreftbehandling blir aldri som før, du vil aldri bli helt den samme. Venner forventer det, skole forventer det, jobb forventer det, samfunnet forventer det. Men det er ikke tilfelle. Ting tar tid, og det må det også få lov til å gjøre. Jeg fikk kreft for ti år siden, og har vært frisk i ni. Jeg vet ikke om frisk er det rikitge uttryket å bruke, men jeg er hvertfall kreftfri. Frisk vil jeg aldri føle meg, tror jeg, fordi kreften og frykten alltid er til stedet innerst inne. Jeg vil alltid se på meg selv som en kreftpasient. Men, livet kan vende tilbake til det relativt normale, og det har det også gjort for meg. Jeg tror mye handler om innsikt og forståelse. Man er nødt, både som utenforstående og for seg selv, til å forstå at man trenger tid på seg til å komme tilbake og for å kunne fortsette livet. Det handler om en tilvenningsprosses, fra å ha vært helt på bunn til å klare å kravle seg opp igjen. Man må lære seg å leve med nye erfaringer og opplevelser man har gått igjennom, og man må også prøve å lære seg å noen ganger drite i disse og bare leve. Ingenting vil bli akkurat som det var før, men livet kan likevel bli mye bedre og rikere med tiden. Men, tiden er viktig. Det vil bli bedre, jeg lover.

  12. Hei Thea 🙂

    Nå gjør du alt du kan/skal, og det gjør også legene dine. Du kan lese mange historier, men jeg tenker at ingen av de er egentlig helt lik. Den situasjonen du er i, er sikkert en tålmodighetsprøve av største grad, men du har ikke valg, du må være tålmodig, for ellers nervene tar over. Da mister du energien på noe som du har ikke kontroll over. Prøv å ta kontroll over tålmodigheten, og gjør noe godt for deg selv eller i lag med de du er glad i. Og nyt det. Akkurat då. Ta en dyp pust, og lev, etter beste evne. Lev ikke med det som var, ikke med det som skal bli, men nå. Det hjelper, tror jeg. Mest på konsentrasjonen og selvfølelsen.
    Og skriv, for mange vil gjerne lese dine ord. Det gjør jeg også. Sender deg beste ønsker ❤

    hilsen
    Marzena

  13. Hei Thea! Du skriver veldig godt, og du er flink til å sette ord på det mange med fatigue sliter med. Selv om enkelte mener at man aldri blir seg selv igjen, så trenger ikke det gjelde for alle. Selvsagt skal man bevare håpet på at man kan finne tilbake til den man var. Det tror jeg du vil, fordi du er ung og sterk! La viljen være din styrke, og kjemp deg gjennom dagene. Med vilje kan man nå langt!

  14. Det blir bedre, Thea! Jeg lover! Behandlingen bryter både kreften og deg ned, og det tar dessverre tid å bygge seg opp igjen. Bruk tiden din på det som gir deg mening og energi.

    Livet vil aldri bli det samme igjen, men vi lever og har mye fint i vente. Jeg samler minner hver dag og lever i nuet. Kreftene kommer sakte, men sikkert tilbake og jeg nyter det.

    Lykke til, jeg heier på deg!
    Klem fra Ida, halvannet år kreftfri

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s