fra en lillesøsters perspektiv

runde én

Skrevet av: Tonje Steen

Vi har en litt egen humor, Thea og jeg. Vi har alltid spøkt litt med døden og sykdommer. Har en av oss vondt i en finger eller en fot, ja, da er det kreft og livet er over. Skal vi ut og fly, ja, da må testamentet være klart i tilfelle vi styrter og dør.

Jeg husker dagen beskjeden kom. Jeg husker den innmari godt, nesten som om det var i går. Onsdag 11. mars. Jeg hadde vært på jobb, dro hjem for å spise middag og la meg nedpå sofaen litt. Der ble jeg liggende en stund. Tror jeg sovnet av en liten time. Var i hvert fall fortsatt litt i ørska da jeg så at Thea ringte meg. Jeg tok den ikke. Orket ikke å snakke i telefonen akkurat da. Hun sendte en sms like etter. «Ring meg så fort du kan. Det er litt viktig». Jeg ringte opp og sa at jeg hadde vært i dusjen, at det var derfor jeg ikke tok den. Det var løgn.

Hun var ikke helt seg selv i stemmen, men fortsatt rolig. Etter noen minutter med Thea på telefonen fra New York var det som om alt stoppet opp. Støyet fra mennesker, biler og trikk utenfor leiligheten i Bogstadveien ble borte. Jeg var omtåket. Jeg gråt. Jeg klarte ikke å styre meg selv. Jeg gråt og gråt. Jeg tror kanskje mamma forsøkte å ringe meg like etter, men jeg husker ikke om jeg pratet med henne. Jeg var i sjokk.

Kreft? På ordentlig? Vi har jo alltid tulla med de greiene der. Nå var spøk blitt til en realitet. Følelsene tok overhånd. Det ene sekundet tenkte jeg at Thea kom til å dø. Klart hun skulle dø, hun hadde jo fått kreft. Det andre sekundet tenkte jeg at det ikke kunne være sant. Det måtte være en feil. Det måtte være en spøk. Thea, min søster, kunne da ikke få kreft nå.

1926942_10153935795015232_2100606916_n
Jeg gråt meg i søvn den kvelden. Puta var klissvåt, øynene var røde og hovne. Dagen etter sto jeg opp og tok banen til jobb. Prøvde å glemme. Alt var så annerledes. Så stille og tomt. Jeg ville forsvinne, men jeg klarte hele tiden å hente meg inn. Stengte ute alle tanker og spørsmål som dukket opp i hodet. Jeg sa til meg selv at nå måtte jeg fokusere på jobb, hadde nettopp begynt i Dagbladet igjen, etter noen måneder i VG.

Jeg hadde tidligvakt og var først på jobb i min avdeling. Det var noen timer til neste mann kom på jobb. Jeg forsøkte å fokusere på videotall og vinklinger mens tårene stadig presset mer og mer på. Klokka 08:37, en time og trettisju minutter etter at arbeidsdagen starta, sendte jeg en e-post til sjefen min – som forøvrig satt fem meter unna meg. Jeg klarte ikke å gå bort.

«God morgen,

Ville bare informere om at jeg fikk en telefon fra Thea i går. Hun opererte sist uke bort en svulst som skulle være godartet, men fikk en ny beskjed i går etter at de hadde sett på den. Det viste seg at det var kreft. Nå venter hun på at de skal sjekke om det er spredning, evt. hva de skal gjøre osv.

Har derfor sovet ganske lite i natt og er nok litt uklar i hodet i dag, men det går nok greit.

Måtte bare ta det via mail (tar fort fort til tårene ellers).»

Ti minutter senere var jeg på banen på vei hjem. Jeg hadde dårlig samvittighet for at jeg dro hjem fra jobb. Det gjorde vondt i kroppen å tenke på at jeg måtte legge over mitt ansvar på andre, men takk og lov for gode kolleger som delvis tok avgjørelsen for meg. Jeg tror de hadde rett.

Samme kveld dro jeg hjem til mamma i Stavanger. Jeg var veldig i tvil på om jeg skulle dra hjem, men endte opp med å ta siste fly til Stavanger. Den klemmen mamma møtte meg med på flyplassen gjorde utrolig godt. «Dette skal gå fint, det er jeg sikker på», sa hun til meg. Jeg gråt igjen. Selv om det var mye folk som kom med siste flyet fra Oslo den torsdagskvelden 12. mars, så føltes det som om det bare var oss to på Sola flyplass.

Thea kom hjem noen dager etter. Etter det gikk alt veldig fort. Noen uker senere var hun igang med behandling på Haukeland. Jeg hadde ordnet med jobben slik at mamma og jeg kunne bytte på å være i Bergen med Thea. Det var godt å være der, det føltes nødvendig og viktig. Jeg var oppe ei uke, så tok mamma neste uke. Slik fortsatte det, mer eller mindre.

1

Dagene var stort sett de samme på Haukeland. Hvite, triste korridorer. Smilende sykepleiere, lukten av sykehusmat og tabletter. I «friukene», da jeg var i Oslo og jobbet, følte jeg fort savn etter å være med Thea og mor. Det var vanskelig å konsentrere seg på jobb, men samtidig godt å flytte fokus til tider. Jeg sa i alle fall det til meg selv.

Det ble mye pendling i løpet av Haukeland-ukene. Stavanger – Oslo – Bergen. Det var de byene jeg pendlet mellom. Flere har sagt til meg at de synes det var flott at jeg brukte så mye tid sammen med Thea. At jeg ordnet fri fra jobb, reiste da jeg hadde helge- og turnusfri. Jeg tenker fortsatt at det var rart. Skulle jeg ikke vært der for Thea? Jeg var aldri i tvil. Enn hvor vondt og tøft det kunne være til tider, har jeg aldri tvilt et sekund på at det var det som var rett.

Tiden på Haukeland var annerledes enn hva jeg hadde sett for meg. På kreftavdelingens post 2 var det jenter og gutter på Thea sin alder, bleike og uten hår. Kreftsyke, som Thea. Det knytta seg i magen da vi alle var på samme rom og det strømmet cellegift i årene på de unge menneskene. Det var menn og kvinner i alle aldre. Alle former og fasonger. Jeg tror noen hadde det vondt. For alt jeg vet kan flere av dem være døde i dag, men de fleste var ved godt mot da de satt på det sterile, kalde rommet med utsikt over Bergen by og lot cellegiften dryppe inn i årene.

Første cellegiftbehandling jeg var med på husker jeg at Thea måtte trøste meg. Jeg skulle være der for å trøste henne, men hun måtte trøste meg. Det var tøft. Det var mange inntrykk. For bare et halvt år siden hadde jeg aldri drømt om at jeg skulle havne i den situasjonen.

Men ukene sammen med Thea på Haukeland var som en lek i forhold til ukene jeg var i Oslo for å jobbe. Hverdagen. Jeg vet det kan høres rart ut. Flere av mine venner tok kontakt, ville ha meg med på kafé, eller en lutetur, bare prate. De sendte fine meldinger hvor de skreiv at de tenkte på meg og var her om jeg ville komme meg litt ut eller bare prate. Jeg takket fint nei. Jeg orket ikke tanken. Det holdt å være blant folk og småprate på jobb. Om kveldene lå jeg som regel bare på sofaen eller i senga. Det var mange tanker og mye tårer. Jeg kunne gråte i flere timer. Det var vondt og godt på samme tid. Jeg ville bare være for meg selv.

IMG_9947

Hvor enn klisjéaktig det høres ut, så fant jeg, som sikkert flere andre i tunge tider, et fristed. For meg ble det ishockey. I perioden Thea var på Haukeland, var det NM-sluttspill og kampene kom på løpende bånd. Det var så deilig å være et sted fullt av mennesker der ingen visste hva man gikk gjennom. En kald ishall, varm kaffe og mye som skjer på isen ble en viktig avkobling i det som var blitt den nye hverdagen for en periode. Jeg husker spesielt en kamp i Hamar OL-Amfi. Jeg tok toget ut til Hamar alene etter jobb. Satt alene på betongen i en ellers full ishall. Jeg klarte å slappe av og koble ut i noen timer. Helt alene, bare meg – og flere tusen andre, som lot meg være alene.

Jeg er ikke en person som liker å prate om følelser. Da folk spurte hvordan det gikk med Thea, så svarte jeg, men det var tøft. Jeg likte ikke å prate om det. Til tider på jobb ville jeg bare låse meg inne på do, stirre i veggen og gråte i flere timer, men jeg holdt ut. Hvis noen spurte hvordan jeg hadde det, ble jeg ofte litt satt ut. Hvordan jeg hadde det? Jeg har det vel bra? Skal ikke jeg ha det bra? Det er ikke jeg som er syk.

Jeg ville ikke innse at jeg hadde det vondt, at det var en sår og vanskelig tid. Det kunne jeg ikke, dette handlet tross alt ikke om meg, det handlet om Thea. Min oppgave var å være der for Thea. For mamma, venner og familie. Jeg følte det ble et ansvar, en jobb. Det var litt godt. Godt på den måten at jeg kunne stenge ute mine egne tanker og følelser.

Etter at Thea var ferdig på Haukeland trodde jeg at den normale hverdagen ville komme tilbake. Helst samme dag som vi dro fra Bergen. Nå skulle alt være fint, og sykdommen skulle glemmes. Det var gode tider i vente. Jeg hadde nok ikke sett for meg at Thea skulle få bivirkninger og ha vondt i etterkant. Dette med kreft kan jeg fortsatt altfor lite om. Ting blir så annerledes når man er i hjemlige omgivelser, og ikke på et sykehus. På sykehus er man syk, mens hjemme er man frisk.

Jeg tror, og håper, at jeg har vært flink til å være der for Thea og ikke minst ta hensyn. Jeg kunne være trøtt og utslitt, men om Thea har bedt meg om noe, har jeg ikke latt det gå utover henne. Da smiler jeg og gjør det hun ber meg om. Å ta hensyn og aldri vise at man er sliten og utmattet ble en utfordring når vi var hjemme igjen. Jeg kunne glemme til tider at Thea fortsatt var syk. Det er noe jeg har slitt med, og sliter med den dag i dag. Jeg har følt meg veldig egoistisk til tider. En følelse av at jeg til tider sviktet henne, satte meg selv foran Thea.

Skulle Thea til Oslo for et møte, en visning eller besøke noen, og hun skulle bo hos meg, følte jeg en periode at det ble mer en belastning enn et hyggelig besøk av verdens beste søster. Det gjør vondt å tenke på det. Det gjør vondt å si det, og innrømme det. Men jeg er vel bare et menneske jeg også, og noen ganger klarer man ikke å styre følelsene og hva man tenker. Men man vil jo alltid det beste for dem man er glad i, og da gjør det ekstra vondt å tenke over at jeg til tider har satt meg selv først. Noen vil si at det er greit, at det er helt lov, men ikke jeg.

Uansett, det har vært flere tøffe måneder. Jeg har lært så mye om meg selv, om mamma og Thea, og de som er rundt meg. Jeg har lært å verdsette de små tingene som virkelig betyr noe i livet. Å kaste bort energi på verdiløse ting er jeg forhåpentligvis ferdig med for alltid. Livet er skjørt. Man vet aldri når det kan bli snudd på hodet.

Thea og jeg spøker fortsatt om dødsangst og sykdommer. Jeg har fortsatt et stort behov for å være en del alene. Og jeg har fortsatt behov for å gråte. Men jeg ser lysere på fremtiden enn noen gang. Jeg gleder meg til alt Thea og jeg skal oppleve sammen. Jeg gleder meg, og det vet jeg Thea også gjør.

– Tonje Steen (24), lillesøster

12165772_10156212682145232_257771842_n

Advertisements

3 thoughts on “fra en lillesøsters perspektiv

  1. Tusen takk for at dere deler deres vonde opplevelser. Man klarer ikke å forestille seg helt situasjonen dere er i. Dere beretter på en ekte vis, og det hjelper på forståelsen. Og så er det så fint å lese hvor sterke søskenbånd dere har.
    Nett-tv-serie til Thea åpner virkelig øyne på hva sykdommen innebærer. Veldig bra filmet tross omstendigheter, og mangel på lys/lydmannen. Lyden av cellegift gjorde sterkt inntrykk på meg.
    Hilser masse til både deg Thea og deg Tonje (du Tonje skriver like fengende som søster), og ønsker dere alt alt det beste ❤
    Dette går bra

  2. Dere skriver like godt begge to og jeg kjente tårene presse på etter bare noen linjer. Det er så sårt, stort, fjernt og nært på samme tid. Ikke kjenner jeg dere, men jeg kjenner til søskenbåndet. Det sterke og fantastiske forholdet søsken ofte har.

    Det er tøft å lese alt du skriver og det er godt å se at du også forteller oss at det er tungt for deg, som pårørende. Og spesielt fordi du er søster. Plutselig er det din jobb og støtte å ta vare på. Og denne utfordrende og harde reisen har du skildrt så godt. Akkurat så godt – at det gjør vondt.

    Jeg er så glad for at du er bedre Thea. Jeg forstår at at reisen ikke er over. Kanskje har den såvidt begynt, men nå trenger du kanskje ikke å kjempe lenger.. «Bare» holde ut.

    Klem

  3. Tonje: Sett fra en helsefagarbeiders rolle. Hva du skriver og beskriver kan jeg gi deg en liten forklaring på.
    Den sykes perspektiv er noe som skjer her og nå. De får ikke gjort så mye med det, eneste de kan gjøre er å forsøke å holde humøret oppe.
    Derimot for pårørendes del så er dette en situasjon de ikke helt vet hva de skal gjøre med situasjonen. Og vi ser hvordan dette fysisk påvirker de vi er mest glad i. Så derfor er det faktisk i mange tilfeller værre for pårørende og stå på sidelinjen og se på.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s