Den nye festivalsjefen

En vinylspiller og farens gamle platesamling på gutterommet. Ikke rart at det er nettopp musikk som gir Jo Gill Næss bacon på bordet den dag i dag.

Upublisert skoleoppgave, september 2010.

Jo Gill Næss ankommer Tou Scene 12.24. Avtalt tid var 12.00. Jeg var on location 11.46. Så mye for å være tidlig ute.

Men at han er sen både forventet og aksepterte jeg uten å trekke en eneste mine: Han er jo tross alt festivalsjef for det man fint kan kalle Norges største og beste festival for ny musikk.

– Hei, beklager så mye at jeg er forsinket. Går det bra eller? sier Jo, og fjerner iPhonen fra øret idet han kommer inn døren på Tou Scene.

To sekunder senere, forsvinner han inn i en eller annen jobbrelatert samtale, mens vi beveger oss opp trappene. Forbi sjablongbelagte vegger, nedrigget bandutstyr og inn i kafeen i tredje etasje. Så legger han på og snur seg.

– Beklager altså.

Rundt i Stavanger har røde og hvite Numusic-flagg vaiet i vinden de siste ti dagene. At reggaekongen Lee «Scratch» Perry spilte på Folken, eller at komponist Steve Reich besøkte Stavanger konserthus, er informasjon både søppeldunker, butikkvinduer og kafébord har delt ut til byen i lang tid, formidlet via grønne og hvite posters.

Tou Scene har også pyntet seg i anledning festival. Bannere er klistret langs baren, og festivalaviser ligger strødd rundt i lokalet. Lampeskjermer og blomstervaser er byttet ut med Numusics program i papirformat, og inngangspartiet forvandlet seg til et billettkontor både av utseende og funksjon under den tidagerslange elektronikafestivalen.

Den gamle vinylspilleren
Jo synker ned i den nærmeste vintageaktige velurkledde stolen ved første anledning. Han lener seg så godt tilbake i stolen, at det er rett før jeg lurer på om han skal slenge beina på bordet. Han lar imidlertid de hvite tøyskoene hvile på bakken.

– Hva skal intervjuet handle om da?

Jo sjekker iPhonen igjen. Han beveger litt på beina, og skifter sittestilling. Helt i feriemodus er han altså ikke.

– Vel, i hovedsak deg. Og Numusic.

– Ah, Numusic ja. Okei. Har du skrevet ned en del spørsmål da, eller hvordan fungerer det?

– Jeg har et par, ja. Kan du ikke starte med å fortelle om hvordan det gikk seg til at du ble Numusics nye festivalsjef?

For det er derfor Jo sjekker iPhonen sin sporadisk og småstresset: Siden 1. mai i år har han jobbet som sjef for den Stavanger-baserte elektronikafestivalen Numusic. Med seg i toppen har han blant annet Nuart- og Numusic-gründer Martyn Reed og Nuproductions-sjef Stein Bjelland.

– Jeg kjente til Martyn og Stein fra før av. De visste at jeg var interessert i å få en fot innfor. Så de ringte meg tidligere i år, og vi snakket en stund, fram og tilbake. Til slutt ble jeg tilbudt jobben.

Skal man lede en festival, kreves en viss interesse for musikk og noe relevant erfaring. Jo har gjennom sine 31 år utviklet en fin blanding av de nevnte faktorene. Musikkinteressen oppsto i en ganske tidlig alder. Sammen med mor, far og lillesøster vokste han opp på Vaulen. På gutterommet sto en gammel vinylspiller og en fullspekket platesamling.

– Jeg tror ikke jeg tar feil hvis jeg sier at det er slik det begynte. Far ga meg en ekte vinylspiller. En han selv hadde hatt i ungdommen. I en fin kombinasjon med en gammel platesamling, introduserte den meg for musikken.

Siden har musikkinteressen bare vokst seg større, og ført ham dit han er i dag: Festivalsjef for Numusic.

Utdanning, arbeid og øl
Men her må et par hull tettes. For det er ikke bare til å skru av vinylspilleren, gå ut gutteromsdøren og ta på seg ansvaret for en stor, elektronisk musikkfestival.

– Hva slags utdanning har en festivalsjef egentlig?

– I mitt tilfelle er det en hotellbakgrunn som ligger i bunnen. Jeg studerte i Australia i tre år. Noe managementgreier var det vel, hvis jeg ikke husker helt feil. Da jeg kom tilbake til Norge, begynte jeg å jobbe i utelivsbransjen.

I tillegg til å være DJ og bartender i hjembyen, brukte Jo også to år av livet sitt som barsjef på nattklubben Tango. Siden hoppet han et hakk opp i næringssirkelen. Fra å supplere øltørste utelivsgjester med øl, begynte han som selger for Lervig – en jobb som i etterkant skulle vise seg å gi ham mye av den erfaringen han nyter godt av i dag.

– Årene som Lervig-selger lærte meg mye som er relevant for det jeg driver med nå. Det gikk mye på å ha kontakt med festivaler og utelivsbransjen, og det førte til at nettverket mitt ble ganske mye større. Når jeg tenker meg om er ikke den jobben jeg gjorde da så helt ulik fra den jeg gjør i dag. Du kan jo si det slik at mens jeg hadde ansvar for at det sto øl på bordene da, har jeg ansvar for at det står artister på scenene under Numusic.

Da Jo begynte i festivalsjefjobben, hadde han forventet at det skulle bli mye jobbing. I ettertid ser han at det ble enda mer jobbing enn det han på forhånd hadde trodd. Men så ble det enda kjekkere også.

– Det er en slik jobb hvor du legger ned mye arbeid, og i grunnen ikke ser resultater før en god stund senere. Først når artisten spiller på scenen og publikummet danser på gulvet, ser jeg hva jeg har jobbet for hele tiden. Da er det verdt hvert minutt med intens jobbing.

En normal arbeidsdag lar seg ikke definere lett i Jos yrke.

– Det finnes vel ingen typisk dag på jobben. Den røde tråden er at dagene er lange og hektiske, men sjeldent like. I sommer hadde jeg en slags innkjøringsperiode, der jeg måtte finne ut av hvilke oppgaver jeg skulle ha ansvar for, og sette meg inn i alt det nye. Så nærmet det seg festivalstart, og dagene ble travlere.

Klokken er sjeldent mer enn 09.00 når Jo ankommer kontoret i toppetasjen på Nytorget.

– Så varierer det veldig når jeg går ut dørene igjen. Jeg har egentlig tatt det litt dag for dag, så det kommer an på hva som brenner, hva som må gjøres. Noen dager er jeg på vei hjem i femtiden, andre dager sitter jeg på kontoret lenger enn solen er på himmelen.

Igjen tar han opp iPhonen sin. Han sjekker tilstanden og svarer på et par meldinger. Jeg føler jeg stjeler dyr tid.

– Heldigvis merker jeg at det begynner å roe seg, nå som festivalen nærmer seg slutten. Det er ikke helt umenneskelig hektisk nå for tiden.

­­­

Etter at festivalen er over, skal Jo bruke mye tid sammen med resten av Numusic-toppen på å evaluere den ellevte festivalen.

– Så får vi se hva som skjer etter det. Det er godt mulig at vi kommer til å benytte oss av nettverket til Martyn og meg til å gjøre andre produksjoner. Mindre ting da, som ulike greier for bedrifter. Men vi får se, ingenting er skrevet i stein enda. Uansett skal vi fortsette å bygge videre på den sterke merkevaren Numusic har blitt.

– Så du blir med videre altså?

– Ja, jeg gjør det. Det er jo dette jeg vil drive med. Hadde du stilt meg dette spørsmålet da jeg kom hjem halv fire i natt etter flere arbeidstimer og konserter, kan det godt være at svaret hadde vært noe annerledes, sier Jo og trekker på smilebåndet.

– Man blir jo sliten. Det tar på å jobbe mye, uansett hva man driver med. Men det er klart jeg blir med videre.

Ny musikk
Den musikalske delen av Jos hjerte tilhører den elektroniske musikken. Men en favorittplate har han ikke.

– Det er mye musikk som har betydd noe for meg opp gjennom årene, men en konkret favorittplate har jeg ikke. Jeg er mer sånn stemningstype, at musikken må stå til anledningen. Så det kommer alltid an på. Men som DJ, sånn sjangermessig, er det jo mye elektronisk, house og techno det går i.

– Konsertopplevelser da. Noen spesielle som har gjort inntrykk på deg?

– Den beste konsertopplevelsen min?

Så gjør Jo slik alle intervjuobjekter så klisjéaktig gjør når de blir stilt et spørsmål de ikke fikser på strak arm: Lener seg tilbake i stolen, med armene i kors bak hodet, og myser opp mot taket, som i dette tilfellet er dekket av garnnøster i alle regnbuens farger.

– Altså, Bruce Springsteen-konserten i Brisbane gjorde inntrykk. Han holdt søren meg på i tre timer. Tre timer! Det er ganske lenge. Men det var på en stor arena da. Jeg liker veldig godt mindre konserter på små klubber òg. Det gir liksom en mer intim stemning.

Han lener seg igjen tilbake i velurstolen, og forsvinner litt fra Tou Scene. Det er tydelig at hodet hans er på en nostalgisk konsertvandring. Så smiler han og er tilbake i intervjuet igjen.

– Ja, jeg husker også da jeg var på en stor nattklubb i Sydney. Det var liksom tre etasjer, men én DJ som stod for musikken som ble spilt i hele lokalet. Det var kult. Men én spesiell konsertopplevelse, dette var ikke lett. Kanskje Øya-festivalen i 2004? Eller Ultra Sheriff her på Tou Scene forrige lørdag? Det var jo steinbra. Så gjennomført! Jeg har ikke sett dem live før, så det var utrolig kult.

Så er det altså ikke bare publikum som får ny musikk å søke opp på Spotify etter Numusic. For det er nettopp det som er mye av meningen med festivalen. At Stavanger skal få smake på ny musikk, som forhåpentligvis lander på den rette smaksløken.

– Både nye og gamle band skal trekkes fram, og forhåpentligvis er det flere som oppdager dem. Jeg blir kjempeglad når jeg opplever noe nytt, og det har jeg gjort flere ganger under denne festivalen. Generelt har jeg egentlig vært glad når jeg har jobbet med festivalen. Det er en ganske kjekk jobb.

Tekst: Thea Steen

Foto: Even Ovnan

 

Advertisements