Lana Del Reys oppgjør

Publisert i: Dagbladet, 15. juni 2014.

– Det var fantastisk. Helt fantastisk.

Klokka er to på natta og Lana Del Rey (27) er avslappet og opprømt på samme tid.

Foto: Hennes & Mauritz

Foto: Hennes & Mauritz

Dagbladet snakker med henne en knapp time etter at hun har gått av scenen i Bergen natt til søndag. Hun har allerede rukket å konkludere med at kveldens konsert er én av hennes mest minneverdige noensinne.

– Jeg fikk en følelse av at uansett om jeg sang jazz eller en av singlene mine, var folket der med meg, og hadde en god forståelse av hvem jeg er.

Albumaktuell

New York-jenta tok verden med en melankolsk storm da hun ga ut studioalbum nummer to, «Born To Die», for to år siden.

Mandag slipper hun plate nummer tre, «Ultraviolence», produsert av blant andre The Black Keys-frontfigur Dan Auerbach og den prisbelønnede britiske produsenten Paul Epworth, spilt inn live i Nashville.

Både VG og Dagbladet har gitt «Ultraviolence» terningkast fem. Lana beskriver det som en blanding av det psykedeliske 70-tallet, vestkyst-fusion og undergrunnsjazz.

Hun forteller at «Born To Die» på mange måter var selvbiografisk, men at hun ikke har vært så interessert i å dokumentere alt som har skjedd de siste årene av livet sitt på «Ultraviolence».

– Jeg fikk på en måte sagt det jeg ønsket med «Born To Die», og følte at det var viktigere å dokumentere livet mitt den gang. Jeg er mer uformell og spontan nå. Dette er mer snapshots av det som har påvirket meg, på godt og på bittersøtt.

Sarkastisk fordomsrespons

– Du synger om penger, sprit, makt og å ligge deg til toppen…?

– Alt jeg synger om på plata er en blanding av ting som faktisk har skjedd, og ting folk tror har skjedd. «Money Power Glory», for eksempel, handler om hvordan folk opplevde meg og misforstod meg. Den er en sarkastisk respons til det. «West Coast» og «Cruel World» er knyttet til den spenningen jeg opplever på vestkysten, der jeg nå bor etter at jeg flyktet fra New York. Alt handler om hvordan andre ser meg, og hvordan det har påvirket meg.

– Du tar et oppgjør med fordommene?

– Ja, dette er mitt svar. Jeg følte meg veldig sarkastisk da jeg skrev noen av disse låtene, sier Lana og ler. 

– Uheldig med omstendighetene

For hun kan le, tross det melankolske portrettet verdenspressen har malt av henne, med triste, tunge penselstrøk.

27-åringen, hvis egentlige navn er Elizabeth Grant, har tidligere fortalt at hun ble sendt vekk i en alder av 14 fordi hun hadde et alkoholproblem. Om kulten hun var med i, og ble utnyttet av. Og de mange rockekjærestene hun har hatt.

Og så er det det faktum at hun høres udiskutabelt trist ut på mange av låtene sine. Men er hun det?

– Det kommer an på. Jeg vet egentlig ikke hvorfor alt høres så bittersøtt ut. Jeg har følt meg fredfull og rolig når jeg har skrevet nå, og reflektert over opplevelser jeg har hatt. Jeg var sarkastisk, opprørt over personlige ting i livet og hvordan det har gått. Men på en mer reflekterende måte enn en trist denne gang.

– Er du avhengig av en viss mengde tristhet for å lage musikken din?

– Nei, jeg tror ikke det. Jeg tror at jeg har vært uheldig med omstendighetene, og det har påvirket skrivingen min. Jeg er i en fredelig sinnstilstand nå, men jeg har heller ikke vært veldig glad på en stund.

– Gjør meg så forbanna

Det kan virke som om Lana Del Rey også heller sin mengde bensin på bålet. Nylig fortalte hun at hun ofte føler seg syk, uten å forstå hvorfor.

Og så er det sitatet som først sto på trykk i The Guardian torsdag denne uka, som siden har gått verden rundt: «Jeg skulle ønske at jeg allerede var død».

– Hva mente du med det?

– Dette er nok et eksempel på å sensjonalisere det jeg sier. Det gjør meg så forbanna. Jeg snakket med skribenten i tre timer, og han så konserten min. Når du er i samme rom som noen, handler det ikke bare om det de sier, men også hvordan de er. Det handler om å lese mellom linjene. Jeg synes ikke at han trengte å være så bokstavelig, sier hun.

– I tillegg stilte han veldig ledende spørsmål. Han snakket om Kurt Cobain og Amy Winehouse, og spurte mye om døden, presset meg for svar på hva jeg tenkte om å dø ung, fordi jeg var trist og har vært gjennom mye.

– Han ville vite om jeg har tenkt på å dø, og ja, det har jeg noen ganger. Men ikke alltid. Bare visse dager når det hele blir for mye. Så har jeg dager der det påvirker meg mindre. Måten han skrev intervjuet på, fikk det til å se mer rystende ut enn det det er.

Lykkelig bak rattet

Det er altså ikke slik at Lana Del Rey bare er trist, dersom noen skulle ha den oppfattelsen av henne. Hun har det finest når hun kjører rundt i California, der hun for tida bor.

– Jeg tilbringer også mye tid med havet, på stranda, sammen med gode venner. Jeg elsker å spille inn musikken min. Og jeg elsker å gå på konserter, se rockestjerner opptre, som Courtney Love, The Who og Guns N’ Roses.

– Føler du at media har hengt seg opp i denne ene siden av deg, den triste?

– Litt. Det handler også om å være besatt av en persons konsept. Det er derfor jeg har valgt noen av de sangene jeg har valgt til spillelista på «Ultraviolence». Men jeg forstår det også, at det er sånn. Det egner seg godt som en historie, men det trenger ikke å fiksjonaliseres.

Følsom og fantasifull

– Hvordan er det å være deg?

– Det er vakkert og forvirrende, svarer Del Rey, etter å ha tenkt seg om i stillhet. Så utdyper hun:

– Jeg er en fantasifull person, som liker at livet kan overraske meg. Men jeg er følsom også. Jeg synes det er vanskelig når det skjer ting uten at jeg har kontroll på det.

– Men jeg klarer fortsatt å nyte øyeblikk av ekte skjønnhet, som å være her i natt, når det fortsatt er lyst ute og himmelen er blå. Jeg liker å fange det i sanger, og min store lidenskap er fortsatt å skrive. Det er en god manifestasjon av all uroen, og det kommer en vakker ting ut av all forvirrelsen. Jeg er velsignet som har en såpass håndfast ting å holde fast ved.

– Du virker takknemlig?

– Det er jeg. Når alt kommer til alt, handler det om sangene. Det er den ene tingen i livet mitt som ikke kan gå galt.

Advertisements