Monna Tandbergs sorg

Monna Tandberg (74) besøkte skuespillerkjæresten Lars Andreas Larssen på sykehjemmet hver dag i årevis. Én måned etter hans død, går hun fortsatt på sykebesøk.

Publisert i: Dagbladet, 16. februar 2014.

– Jeg mistet ham to ganger. Først til sykdommen, så til døden, sier Monna Tandberg (74).

Hun snakker om samboeren gjennom 20 år, skuespillerkollega Lars Andreas Larssen. 29. januar i år, om lag ti år etter at han ble diagnostisert med Alzheimers sykdom, døde han.

– Det var jo veldig ventet, kan du si. Jeg kjenner på en måte på sorgen, men samtidig har jeg ventet så lenge på at det skulle skje at jeg var innstilt på en ny fase, sier hun.

For Monna startet sorgprosessen omtrent på samme tid som Lars Andreas fikk diagnosen.

– Du mister det mennesket som var friskt, som du hadde et forhold til, det blir borte med Alzheimer, sier Monna.

Det begynte med at Lars Andreas ikke klarte å huske teksten til en Ibsen-forestilling de skulle spille i. De ble enige om å avlyse, og oppsøkte en lege.

Var han syk? En svulst, kanskje? Det tok et par måneder før de fikk svar. Men da det kom, ble Monna lettet.

LANG SORGPROSESS: Skuespiller Monna Tandberg mistet sin kjære, skuespiller Lars Andreas Larssen, to ganger: Først til Alzheimer, så til døden. Foto: Christian Roth Christensen / Dagbladet

LANG SORGPROSESS: Skuespiller Monna Tandberg mistet sin kjære, skuespiller Lars Andreas Larssen, to ganger: Først til Alzheimer, så til døden. Foto: Christian Roth Christensen / Dagbladet

– Forskrekket

– Plutselig hadde vi fått en diagnose. Det var en sykdom. Vi fikk noe å forholde oss til, leger som visste hva de gjorde. Det var en veldig lettelse for meg. Men etter hvert begynte jeg å skjønne hva det var. Og jeg ble ganske forskrekket over hva det kunne føre med seg, sier hun.

– Hva førte det med seg for dere?

– Man kan bli irritert hvis man får spørsmål om hvilken dag det er 17 ganger samme dag. Det kan virke ganske irriterende, du blir utålmodig. Andre synes ofte det er flaut og kan få dårlig samvittighet når de reagerer med irritasjon. Det er ikke lett. Da er det viktig å huske at det er menneskelig å bli sint.

Verken Lars Andreas eller Monna visste noe som helst om Alzheimer da han fikk diagnosen. Der og da bestemte Monna seg for å lære, og senere for å dele.

I flere år har hun reist landet rundt for å samtale om emnet, opplyse og trøste andre i samme situasjon, og kjempe for å gjøre sykdommen mindre tabubelagt. 

– Jeg tror at jeg kan ha gjort en liten forskjell, at det er lettere for andre å snakke om det nå. Det er ikke så «flaut» lenger, ikke noe man må skjule. Jeg har merket en klar forskjell de siste par årene når det gjelder det, sier Monna.

KJÆRESTER OG KOLLEGAER: Da skuespiller Lars Andreas Larssen ble diagnostisert med Alzheimer og flyttet inn på sykehjem, kom kjæresten Monna Tandberg på frokostbesøk hver dag. Her sammen i 2004. Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet

KJÆRESTER OG KOLLEGAER: Da skuespiller Lars Andreas Larssen ble diagnostisert med Alzheimer og flyttet inn på sykehjem, kom kjæresten Monna Tandberg på frokostbesøk hver dag. Her sammen i 2004. Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet

– Vanskelig

Det er lenge siden Lars Andreas sluttet å kjenne Monna igjen. Etter hvert kunne han ikke gå lenger, ikke spise selv, og ikke snakke.

Plutselig tok Monna, som mener at hun «overhodet ikke kan synge», seg selv i å synge til mannen sin.

– Jeg hadde en følelse av at jeg kanskje nådde ham på et vis, det var en måte å kommunisere på. De blir mer og mer som barn, man må ta i bruk alle tingene man har gjort med et barn. Klappe, trøste, snakke tydelig. Sirkelen er sluttet. Det er veldig nydelig også, sier Monna.

Lars Andreas sovnet inn på Uranienborghjemmet, der han bodde de siste åra. Monna er glad for at så mange kom i begravelsen, og for alle de fine ordene folk sa om ham.

Men hun synes det er merkelig at så få, nesten ingen, besøkte ham da han var syk.

– De syntes kanskje at det var vanskelig, og visste ikke hva de skulle snakke om. Derfor pleier jeg å anbefale å gå to sammen. Man går jo for å besøke den som er syk.

– Jeg synes det er litt underlig at nesten ingen besøkte Lars Andreas, når de var så inderlig glad i ham. Det er så egoistisk på en måte, når det handler om hva man selv klarer, i stedet for å glede de som faktisk trenger det.

Kondolerer

Monna besøkte Lars Andreas på hjemmet hver eneste dag, bortsett fra de få gangene hun var bortreist.

– Jeg tror ikke man har vondt av å se syke mennesker. Det trenger ikke bli noe trist. Man må ikke luke bort alt det som er vanskelig.

Apropos vanskelig. Hvorfor er det tilsynelatende slik at folk har så vanskelig for å si «kondolerer», spør Monna.

– Noen få kommer og sier «kondolerer», men så er det også de som bare glir unna. Du ser at de vet, men at de skygger banen. Det er et ord folk burde venne seg til å bruke. Det handler om å vise medfølelse, at man er klar over situasjonen, sier hun.

Det er ikke første gang Monna opplevd å miste noen som står henne nær. I 1986 ble hun enke for første gang, da ektemannen og teaterregissøren Arild Brinchmann døde av kreft.

– Jeg tror nok at det er lettere med Alzheimer sånn sett. Du får en veldig lang omstillingsprosess. Man sørger ikke på samme måte, for man har vært gjennom hele den prosessen, sier Monna.

 

– Livets gang

Nå er hun i nok en omstillingsfase. Hun må venne seg til at Lars Andreas ikke er der lenger.

– Jeg går fortsatt på sykehjemmet. Ikke hver dag, men annenhver. Det er ikke bare Lars Andreas jeg har besøkt disse årene, jeg har jo blitt kjent med andre, spesielt én, sier Monna og legger til:

– Det er litt annerledes å komme dit nå. Det må jeg innrømme. Vi får se hvor lenge det blir sånn, foreløpig er det en litt glidende overgang. Det er fint at ikke alt bare blir borte, men at det er en fortsettelse.

– Det er kommet en ny en på rommet til Lars Andreas … Sånn er det, livets gang, sier 74-åringen og smiler.

Monna forblir positiv, så godt hun bare kan.

– Jeg synes jeg har det så utrolig godt. Livet må man ikke kimse av. Det er utfordrende, men herregud så flott det er. Det er mye livet er for kort til.

Faksimile: Dagbladet

Faksimile: Dagbladet

Dette intervjuet sto først på trykk i Dagbladet, 16. februar 2014.

Advertisements